Sosiale medier trenger ikke å være det de har blitt i dag. Sosiale medier er unge, voksesmerter er uungåelig, og vi burde fortsette å stille spørsmål ved antagelser og presse dette mediet til nye grenser. Mitt første innlegg her på Snapchat-bloggen, stilte det passende spørsmålstegnet om permanensen av innhold på sosiale medier. Evigvarende innhold er kun ett alternativ, et valg med omfattende implikasjoner, og er ikke nødvendig. Her vil jeg gjerne skrive om en stor konsekvens av permanens: Sosiale medier-profilen.
Den vanlige sosiale medier-profilen er en samling av informasjon om deg og/eller skapt av deg, vanligvis med noen andre mennesker du er knyttet til. Profiler strukturerer identitet i mer eller mindre begrensende måter; praksiser vedrørende ekte navn, informasjonslister om dine preferanser, detaljert historikk og nåværende aktiviteter lager alle et strukturert sett med båser du skal presse deg selv inn i. Ikke nok med det, etterhvert som din dokumenterte historikk vokser vil profilen vokse rent bokstavelig, og vil tynge ned våre sinn og vår oppførsel.
Sosiale medier-profilen forsøker å overbevise oss om at livet, i all sin forgjengelighet, også bør være sin egen simulasjon. Den forgjengelige strømmen av levde opplevelser skal hakkes inn i en samling av separate, diskré objekter som skal dyttes inn i profilbåser. Logikken bak profiler er at liver skal fanges, preserveres og bli plassert bak utstillingsvinduer. Den ber oss være samlere på vårt eget liv, å skape et museum for oss selv. Øyeblikk blir stykket opp, plassert i et rutenett, utregnet og rangert. Permanente sosiale medier er basert på slike profiler, og hver eneste av dem er mer eller mindre begrensende og ligner et rutenett. Det å revurdere permanens betyr å revurdere denne typen sosiale medier-profil, og det introduserer muligheten for en profil som ikke er en samling bak et utstillingsvindu, men heller noe mer levende, flytende og foranderlig.
***
Å dele identiteter inn i kategorier på sosiale medier er ikke bare ille og mitt mål er ikke å argumentere for at de bør forsvinne, men jeg spør heller om de ikke kan gjenskapes, og kanskje heller være et alternativ og ikke en mal. Kam man skape sosiale medier som ikke ber oss dele oss selv inn i like mange identitetsbåser siden mennesker og vår identitet selv grunnleggende er flytende og foranderlig?
La oss ta et øyeblikk og tenke på den vanlige, og desidert moderne, kulturelle truismen funnet i barns fortellinger, selvhjelpbøker, og hverdagslige råd som ber oss om å være vårt sanne selv. Vi skal oppdage og forbli trofaste til den ekte og autentiske versjonen av oss selv. Det kan ofte være et godt råd, men om du synes det var kleint å lese ordet "autentisk" like mye som jeg synes det var kleint å skrive det, så vet du allerede at det rådet levner lite plass for annet enn å kun ha et selv, uavhengig av tid og sted. På den måten kan det rådet tale imot endring. Det finnes en annen åndsretning, en som forstår identitet som aldri stivnet og alltid i forandring. Istedenfor ett enkelt, uendret selv kan vi vurdere et "flytende selv", et verb mer enn et substantiv.
Jeg vet at dette er abstrakt og vi vil ikke finne svar på den filosofiske debatten på en blogg, men internett har alltid spilt en interessant rolle i spenningen mellom identitetskonsistens og endring. Eventyret er nå et velkjent et: Nettet ankom gravid med mulighet til å revurdere hvem vi er ved å overgå geografiske plasseringer, fysisk evne, samt ting som rase, kjønn, alder, og selv arter (men denne løsrivelsen var alltid bare en fantasi). TheNew Yorker-tegneserien spøkte som kjent om at "På Internett vet ingen at du er en hund". Men slik historien går er internett blitt mainstream og kommersielt. Det ble normalisert og et sted på veien ble all den spontane anonymiteten erstattet av konsistente identiteter. Nå når alle vet at du er en hund er det ganske så vanskelig å bli sett på som noe annet.
Sosiale medier legger en enorm vekt på din egen identitet, alltid holdt øye med, alltid innsamlet, lagret og presentert tilbake for oss i en alltid tilgjengelig profil av oss selv. Ja, identitet kan være en kilde til viktighet i betydning historie og glede, men i dag vokser identitetene stadig raskere og øker eksponentielt vår egen kontakt med oss selv. Profilbildet, bakgrunnen, hva du liker, hva du gjør, hvem dine venner er, leder til en evigvarende og voksense selv-overvåkning som er paret med en stor dose av å bli overvåket av andre også. Det som på en måte kan være "selvuttrykk" kan samtidig være "selvbegrensning" når den du er (og dermed hvem du ikke er) i stadig større grad blir en del av hverdagen.
Når selvuttrykk blir samlet i permanente kategoribåser (digitale eller ikke) bringer det med seg risiko for å bli stadig mer begrensende og selvbegrensende. Gitt presset om å være "ekte", autentisk og "sann mot seg selv" som nevnt ovenfor, så kan dette massive beviset på ens selv bli begrensende og kan hindre identitetsforandringer. Min bekymring er at dagens dominerende sosiale medier for ofte er bygget på ideen (og idealet) om å ha et, sann, uendret, og stabilt selv og dermed mislykkes i å gi rom til spøkefullhet og nytenking. Den har blitt bygget rundt logikken til strukturerte bokser og kategorier, ofte med utregninger som rangerer alt innholdet ditt, og denne ruteformede datafangingsmaskinen legger simpelthen ikke til rette for virkeligheten; at mennesker er flytende, foranderlige og rotete på både tragiske og fantastiske måter.
***
Selv om sosiale medier er i sin ungdom, har de enda ikke på en komfortabel måte inkorporert ungdommelighet selv. Jeg mener ikke spesifikt unge mennesker, men heller den type endring og vekst som er sunn, uansett alder. Malen ved å kreve at brukere av sosiale medier permanent dokumenterer og viser frem seg selv skader den uvurderlige viktigheten ved identitetslek. For å si det på en annen måte: Mange av oss ønsker at sosiale medier er mindre som et kjøpesenter og mer som en park. Vi ønsker at det skal være mindre standarisert og styrt. Ja, parken er kanskje stedet hvor du gjør noe dumt. Du kan få et skrubbsår eller to. Men feilsteg burde ikke totalt unngås, som er nettopp det sosiale medier krever, noe som resulterer i konstant angst om hva som blir lagt ut. Et sunt korrektiv til eksisterende sosiale medier ville vært å skape plattformer som skaper mer plass til å te seg uten at den oppførselen alltid definerer hvem vi er og hva vi kan gjøre. Ideen om ikke-patruljerte rom for uttrykk kan være skummelt, men en mangel på slike rom er mye mer bekymringsfult. *
Dominerende sosiale medier har så langt tatt et standpunkt, et radikalt standpunkt i mine øyne. De står for en versjon av identitet som er svært kategorisert og allestedsnærværende, en identitet som tvinger på oss et ideal om en singulær og stabil identitet som vi alltid vil måtte konfrontere. Det er en filosofi som ikke fanger hvor rotete og flytende selvet virkelig er, den greier ikke å feire vekst og er spesielt ille for de som er sosialt utsatt. Jeg lurer på hvordan vi kan bygge sosiale medier som ikke alltid intensiverer vårt eget forhold til oss selv gjennom identitetsbåser. Jeg tror midlertidige sosiale medier vil gi nye måter å forstå den sosiale medierprofilen på, en profil som ikke er omfattet av liv hakket inn i frosne, målbare deler, men heller noe mer flytende, foranderlig og levende.
*Merknad: Ideen om at en person bør ha en enkel, stabil, sann eller autentisk identitet er spesielt vanskelig for de som er sosialt utsatt. Det å kun ha en, uforanderlig identitet, virker kanskje ikke problematisk om du ikke blir stigmatisert eller straffet. Men det trengs langt mer anerkjennelse av at mange mennesker nettopp nyter og trenger sosiale rom hvor man kan leke med sin identitet og ikke bli plassert i et utstillingsvindu der de potensielle konsekvensene er store. Etnisitet, klasse, kjønn, seksualitet, evner, alder og alle andre skjæringspunkt for makt og sårbarhet må være en del av diskusjonen rundt hvordan sosiale medier bygges, brukes og forbedres.