2014 LA Hacks Keynote

Jeg er veldig glad for at dere har satt av tid og oppmerksomhet i kveld. Det er helt utrolig å se hvor mange unge folk som er samlet her i dag for å bygge ting. Jeg setter virkelig pris på at dere inkluderer meg.

Folk spør meg ofte om hva nøkkelen til suksess er, og jeg har alltid vært ganske nysgjerrig selv.

Men det var ikke før nylig at jeg fant svaret. Jeg var heldig nok til å få hånden min lest av en gammel vismann i et tempel i Hong Kong. I tillegg til å få vite at jeg ville bli gift og få en sønn før jeg fylte 30 - ga han meg også de tre nøklene til suksess.

De er som følger:

1. Hardt arbeid

2. Evne

3. Mellommenneskelige forhold

Tenk dere at dere er samlet en fredag kveld ved 22-tiden og har til hensikt å arbeide sammen de neste 36 timene - jeg føler at jeg ikke trenger å utdype dette med hardt arbeid eller evne. Akkurat det har dere i bøtter og spann.

Så det jeg skal fokusere på i kveld er mellommenneskelige forhold, ikke av det slaget som fremkommer ved å utveksle visittkort eller legge hverandre til på LinkedIn, men det slaget som utvikles over tid, gjennom dype, engasjerte og livlige samtaler.

Jeg tenkte jeg skulle dele noe som vi gjør hos Snapchat som jeg lærte på min videregående skole, Crossroads, som igjen hadde lånt dette av The Ojai Foundation - bruken av rådsmøter. Det høres kanskje ut som sprøyt for dere, men det er veldig viktig for oss. Det innebærer at vi i en time i uken, møtes i grupper på omtrent ti teammedlemmer og snakker om hva vi føler og hvordan vi har det. Og slik det er tre nøkler til suksess, er det også tre regler i rådsmøtene. Den første er å alltid snakke fra hjertet, det andre er at man må lytte, og det tredje er at alt som skjer i rådet blir værende i rådet. Vi har merket oss at akkurat denne kombinasjonen er svært nyttig for å lære seg å uttrykke hva man føler, og forstå og sette pris på andres følelser.

En venn av meg fortalte meg at du vet at du elsker noen når de er personen du vil dele dine historier med. Jeg ville lagt til at den personen også sannsynligvis er den du helst vil lytte til.

Så, uten å se bort fra viktigheten av å snakke fra hjertet og lytte, vil jeg snakke om viktigheten av at det som skjer i rådet blir værende der. Sikring av at følelsene som uttrykkes under rådsmøtet ikke blir delt offentlig skaper et rom for oss der vi kan gjøre oss selv sårbare. Det lar oss alle dele våre dypeste, mest unike tanker - tanker og følelser som lett kan bli misforstått i en annen sammenheng. For å si det enkelt: vi respekterer den private sonen som rådsmøtet er.

Dessverre blir slike private soner for ofte sett på som hemmelighetskremmeri, når, som Nissenbaum påpekte, det som blir sagt i slike private soner faktisk er fokusert på en forståelse av sammenhengen det sies i. Ikke hva som sies – men hvor det blir sagt og til hvem. Privatsonene lar oss nyte godt av og lære fra intimiteten som blir skapt når vi deler ulike ting med ulike personer i ulike sammenhenger.

Kundera skriver: "i privat snakker vi vondt om venner og bruker grovt språk; at vi opptrer på forskjellig vis privat enn det vi gjør offentlig er alle sin mest påfallende erfaring, det er selve grunnlinjen til individets liv; merkelig nok, forblir dette opplagte faktumet en bevissløs handling, uerkjent, for evig tilsløret av lyriske drømmer i det gjennomsiktige glasshus, det er sjeldent oppfattet som en verdi en må forsvare over alt annet."

I Amerika, før internett, ble gjerne delingen av våre offentlige og private liv bundet til vår fysiske plassering – jobben vår og hjemmet vårt. Sammenhengen vi kommuniserte med våre venner og familie i, var klar. På jobben var vi profesjonelle og hjemme var vi menn, koner, sønner eller døtre.

Få er flinkere til å forstå forskjellen på forskjellen på offentlige og private uttrykk enn kjendiser, deres offentlige personligheter kan skape sterk interesse for de private livene deres. Når ens privatliv blir truet, når sammenhengen man deler i kollapser, blir grensen mellom offentlig og privat svært tydelige.

Da jeg gikk gjennom en flyplass forleden, ble jeg slått av en spesialutgave av Newsweek som lovet at den ville avsløre Marilyn Monroes "Forsvunne utklippsbok". Og faktisk hadde en journalist funnet en utklippsbok som hun hadde laget til en fotograf og venn.

Journalisten skriver om utklippsboken, "Dette er Marilyn som er helt naturlig, med håret til alle kanter og uten å bry seg om hva noen synes om henne eller hvordan de kanskje ville se på henne. Hun ser ikke på komposisjonen av bildene. Hun ser på hva hun gjør på bildene. Hun liker å ha det moro.”

Sidene er fargerike, med Marilyns tanker og følelser skriblet ved siden av bildene. Ved siden av et av bildene av henne selv i en badekåpe omringet av produksjonsutstyr, skriver hun: "det finnes ikke privatliv når man jobber." Marilyn følte at utklippsboken hennes var en privatsone hvor hun kunne dele med vennen sin. Den var ikke en del av hennes offentlige personlighet.

Internett oppmuntrer oss til å lage utklippsbøker av følelsene våre som er delt, potensielt helt uten kontekst, til glede for våre venner eller vårt "publikum". Følelsene våre blir uttrykt som informasjon – de brukes for å kategorisere og profilere vår eksistens.

På internett organiserer vi informasjon etter popularitet i et forsøk på å avgjøre dets validitet. Om en nettside har blitt referert til av mange andre nettsider blir den generelt sett på som mer verdifull eller nøyaktig. Følelser som uttrykkes på sosiale medier blir kvantifisert, validert og distribuert på en lignende måte. Uttrykk som er populære blir de mest verdifulle.

Sosiale medier-bedrifter representerer en aggressiv utvidelse av kapitalismen inn i våre personlige forhold. Vi blir bedt om å opptre for våre venner, skape ting de liker, jobbe med vårt "personlige varemerke" - og varemerker lærer oss at autentisitet er resultatet av konsekvens. Vi må ære vårt "sanne selv" og representere det samme selvet til alle våre venner, ellers risikerer vi å å bli vanæret.

Men mennesket kan ikke være sant eller falskt. Vi er fulle av selvmotsigelser og vi er i stadig forandring. Det er gleden ved livet. Vi er ikke varemerker, det er simpelthen ikke i vår natur.

Teknologi har videreført myten om det gjennomsiktige glasshuset og har skapt en kultur som verdsetter populære meninger over kritisk tenkning. Vi har latt oss selv tro at mer informasjon betyr mer kunnskap. Og i stadig større grad lever vi i en tid hvor, som Rosen beskriver det: "intim personlig informasjon som opprinnelig kun ble delt med venner og kolleger kan bli avslørt - og feiltolket - av et mindre forståelsesfullt publikum.

Hver gang vi uttrykker oss, gjør vi det med viten om at det vi sier kan bli kjent for offentligheten, for alltid. Vi blir oppfordret til å uttrykke oss på måter som er akseptabelt for et størst mulig publikum. Vi mister vår individualitet til fordel for mengdens aksept.

Min bekymring er at vi har skapt en generasjon av mennesker som tror at suksessfulle ledere er de med følgere. Jeg mener at de beste lederne er de som står for noe, og som har sitt eget synspunkt. Og det synspunktet må utvikles, ikke alene, men i en privat sfære, ellers risikerer den å bli normalisert i jakten på mengdens støtte.

Når jeg trenger oppmuntring støtter jeg meg ofte på ordene ytret av Roosevelt ved Sorbonne, som sa: "Det er ikke kritikeren som er viktig, ikke mannen som påpeker hvordan den sterke mannen snubler, eller hvordan en mann som handler kunne gjort noe bedre. Æren tilhører mannen som faktisk befinner seg i selve arenaen, hans ansikt dekket av blod, svette og støv; som strever tappert, som feiler, som ikke innfrir om og om igjen, fordi innsats kommer ikke uten feil og brister; men en som strever for å foreta sine gjerninger; som kjenner til stor begeistring, er nidkjær, som gir seg selv til et verdig formål; som på sitt beste til slutt kjenner triumfen av store bragder, og på sitt verste, om han feiler, i det minste feiler med dristighet, slik at hans plass aldri vil bli sammen med disse kalde og sjenerte sjeler som verken kjenner til seier eller nederlag.

Vi har bygget et samfunn vår det er altfor vanlig at mennene i arenaen ikke kjemper for sitt liv, sin familie eller sitt synspunkt - men for publikumet og applaus. Og vi, publikumet, sitter i arenaen, underholdt, fulle og mette – vi er gode og mette, men er vi lykkelige?

Kundera skriver at: "Når det gjelder skikken og regelen om å røpe en annens person sitt privatliv, går vi inn i en tid hvor det som står på spill er overlevelsen eller utviskelsen av individet.

Jeg mener vi er inne i den tiden nå.

Jeg vil avslutte med noen ord fra det siste avsnittet av en tale som ble gitt av President Kenneday, den dagen han ble snikmyrdet. På den dagen ville Kennedy snakket i krigstid. I kveld ber jeg dere lytte, nå som vi står overfor en krig for å forhindre ødeleggelsen av individet.

"Vi, i dette landet, i denne generasjonen er — ved skjebnen heller enn valg — vokterne ved frihetens murer. Vi spør oss derfor om vi er verdige vår makt og tillit, at vi kan utøve vår styrke med visdom og tilbakeholdenhet, og at vi i vår tid og for all tid kan oppnå den eldgamle visjonen om "peace on earth, good will toward men". Det må alltid være vårt mål, og rettskaffenheten til vår sak må alltid understøtte vår styrke. Slik som det var skrevet for lenge siden: “except the Lord keep the city, the watchmen waketh but in vain.”

Vi er alle her for å viske ut stigmaet som sier at hacking hovedsakelig har å gjøre med å avsløre ting som andre ikke vil skal avsløres. Jeg utfordrer alle her til å lage en plass denne helgen, i denne viktige tiden, som hedrer og respekterer andres tanker, følelser og drømmer. Vi er her for å finne glede og trøst i deling og skaping – vi må bygge med ettertenksomhet for våre fremtidige generasjoner slik at de kan oppleve gleden av menneskelige forhold og individuelle uttrykk, og være beskyttet av privatlivet.