En typisk ting vi hører om sosiale medier i dag er at det å konstant ta bilder betyr at man "ikke lever i øyeblikket". Vi bør legge ned telefonen og oppleve livet i stedet for å bekymre oss for dens dokumentasjon. Denne oppfatningen antar på feilaktig vis at dokumentasjon og erfaring er i bunn og grunn motsigende, en konseptuell levning om hva vi pleide å tro om fotografering, som kunstobjekt, som innhold, i stedet for hva det ofte er i dag, mindre et objekt og mer en deling av opplevelse. Men ikke alle sosiale medier er bygget på samme vis, og jeg mener vi kan peke frem forskjeller i sosiale plattformer: de som er basert på sosiale medier, og de som grunnleggende erkommunikasjon.
Forskeren Sherry Tuckle diskuterer dette i en nylig kronikk i New York Times hvor hun beskriver hvordan den kjente komikeren Aziz Ansari hilser fansen sin på gaten. De vil ta et bilde med han, som dokumentasjon på å ha møtt han, men i stedet tilbyr han en samtale om arbeidet hans, noe som gjør fans misfornøyd. Turkle ekstrapolerer dette møtet som representativt for hvordan sosiale medier fungerer generelt, som, jeg mener, er en stor misforståelse av, og frakoblet fra, hvordan mennesker bruker sosiale tjenester i dag. Det å møte en berømt person er det spesielle øyeblikket du kanskje ønsker bevis på, en samtale er kanskje fint, men med en kjendis vil det bli en ensidig affære. De vil mest sannsynlig ikke huske deg eller holde samtalen gående på et senere tidspunkt. Det å sammenligne hverdagslige online sosiale liv med det å møte en kjendis, som Turkle gjør, er unøyaktig. Ja, det å møte Ansari er kanskje en situasjon hvor en trang til dokumentasjon er sterkere enn trangen for en samtale, men hverdagslig digital sosial interaksjon handler ofte mindre om medieobjektet og mer om en frem og tilbake, gjensidig dialog. Det er noe annerledes, som sosiale tjenester can oppmuntre til eller ekskludere, avhengig av hvordan de er designet.
Måten å forstå fotografi når det foregår på sosiale plattformer er å ikke sammenligne det med tradisjonelle fotografier som handler om å skape et kunstobjekt, men i stedet som en kommunikasjon om selve opplevelsen. Det handler mindre om media og mer om å dele synspunkt; ditt synspunkt, din opplevelse akkurat nå. Atomiseringen av den forgjengelige flyten av levd virkelighet til overførbare objekter er slutten på det tradisjonelle fotografiet, men kun middelet for den sosiale snappen. I takt med at fotografier har blitt nesten komisk enkle å lage, så har deres eksistens som objekter blitt mindre unik og interessant. De eksisterer mer flytende som kommunikasjon, en visuell samtale mer lingvistisk enn formelt kunstnerisk. Sosialt fotografi bør ikke forstås som noe fjernet fra øyeblikket eller samtalen, men heller som dyp sosial innlevelse.
Turkle sentrerer sin analyse omkring selfies - de bildene du tar av deg selv - og argumenterer for at vi bytter opplevelsen av øyeblikket mot dens dokumentasjon. Men når du ser på selfier som en deling av opplevelser og ikke en mengde selvportrettbilder, en kommunikasjon av hvem du er, hvor du var og hva du følte. Alminneligheten til selfier er absolutt ikke sjokkerende eller antisosial. Selfier handler stort sett ikke om å ta opp sjeldne begivenheter med kjente mennesker, men nøyaktig det motsatte, hverdagslige stunder som er essensen av livet i all sin mangfoldighet. Et perfekt innrammet og perfekt belyst bilde av stranden kan være et fint kunstobjekt, men kan være en ganske kjedelig talehandling siden det bildet dukker opp i mange sosiale feeder og ser nokså lik ut. Selfien er bilde-tale som er unikt din, ingen andre kan ta din selfie, det er din egen stemme-som-bilde og er dermed intim og uttrykksfull. Det er veldig i øyeblikket og det er nøyaktig hvorfor vi ønsker å dele og se dem.
***
Dette eksemplet på moderne bildedeling viser forskjellen mellom sosiale tjenester som fikseres primært på innhold kontra kommunikasjon. Alle sosiale medier er begge deler, men ikke alle sosiale medier fokuserer like mye på begge deler.
Dagens dominerende sosiale tjenester fokuserer på medieobjektet, den enkeltstående biten av opplevelse som er dratt fra hverandre, gjort diskrè, plassert i en profil eller strøm, og gitt alle mulige metrikker for å kvantifisere hvor mange mennesker som setter pris på det. Mer enkelt, organiserer dominante sosiale medier nettsidene sine og opplevelsen din rundt disse medieobjektene, uansett om de er bilder, videoer, biter med tekst, innsjekkinger og så videre. De er den grunnleggende biten av opplevelse som du skal trykke på, kommentere på, og dele. Et bilde blir lagt ut og samtalen skjer rundt det, side-om-side, på skjermen.
Som et alternativ er nøkkelkomponenten for forgjengelige sosiale medier — en komponent som er elsket av dens brukere, men ikke utforsket i de fleste analyser — det faktum at de avviser denne grunnleggende organisasjonsenheten. Det finnes ingen kommentarer på en Snap, ingen hjerter eller likes. Med kortvarighet, er kommunikasjon gjort gjennom bilder istedenfor rundt dem.
Det medieobjektet, f.eks et bilde, er slutten på dominante sosiale medier, men kun middelet for tjenester som er kortvarige, de lar medieobjektet forsvinne og gjør den ene tingen som andre tjenester er bygget på til en engangsartikkel. Slik som den rasktvoksende selfien, er selve det fotografiske objektet kun et biprodukt av kommunikasjon og ikke dens fokus.
Ved å minimere viktigheten av medieobjektet, ved å gjøre det til en engangsartikkel, så blir selve kommunikasjonen vektlagt. Dette forklarer på mange måter intimiteten ved en Snap versus et statisk bilde delt på en annen Andre tjenester, selv deres direktemelding-komponenter, er organisert ved og rundt vedvarende medieobjekter. Dette er denmedie-baserte selskapeligheten som gir navnet sosiale medier.
Et bilde blir et fotografi, delvis, ved å ha grenser. Rammen skaper fotografiet. Derfor eksisterer en Snapchat vanligvis uten ramme, i fullskjerm og er mer øyeblikk enn et kunstobjekt. Man deler ikke opplevelsestrofeer og håper kommunikasjon skjer rundt dem. Et forgjengelig nettverk lar kunstobjekter falme til fordel for å fokusere på øyeblikkene, opplevelsen, kommunikasjonen. Mer sosial enn media, mer sosial enn nettverk.
Grunnen til at de fleste av våre dominante sosiale medier har fiksert på innhold og medieobjekter er fordi innhold kan lagres. Sosialitet blir behandlet som informasjon som kan indekseres slik søkemotorer gjør med internett. Bilder og alt annet blir arkivert, lagret og organisert inn i profiler som måles, spores og rangeres. Det ga mening siden det i stor grad var det folk brukte stasjonære datamaskiner til. Kanskje det var fremveksten av mobiltelefonen, der folk søker etter mindre informasjon og mer kommunikasjon som avslørte at dette er en sviktende model for å organisere noe sosialt. Det kan kanskje virke som en spekulativ konklusjon, men det er virkelig på tide å revurdere sosialitet som grunnleggende knyttet til medieobjekter.
Man kan fortsatt forstå apellen ved medieobjekter og hvorfor vi fortsetter å ville produsere og konsumere de vakre øyeblikkene plassert innen fotografiets grenser. Bandet du ser på sitt mest intense, solnedgangen, familiemiddagen, møtet med en berømt komiker: Det er selvfølgelig en plass for det viktige bildet, som lagres permanent. Som jeg ofte argumenterer for, så samarbeider forgjengelige og permanente sosiale medier istedenfor å være i opposisjon med hverandre. Selv Snapper blir ofte gjort om til fantastiske stykker med kunst.
Men selv om det er lett å sette pris på viktigheten av de spesielle øyeblikkene, er det like lett å undervurdere de på overflaten banale øyeblikkene midt imellom. De som studerer den sosiale verdenen setter pris på kompleksiteten ved det som kan virke trivielt. Det som ofte tenkes å være kjedelige deler av hverdagen blir istedenfor svært viktige. Mindre sosiale hendelser er teksturen til våre liv; å si hei, smile, anerkjenne hverandre, våre ansikter, våre ting og spekteret til vårt humør. Permanente sosiale medier har vanskeligheter med å fange disse viktige trivielle hendelsene på en god måte. Og det er nettopp her forgjengelige sosiale medier overgår andre. De er bygget for hverdagslig kommunikasjon i sin flytende, morsomme og viktige natur. Ved å ikke behandle det sosiale livet som om det kun handler om å fange øyeblikk som trofeer er forgjengelige sosiale medier mer familiære. De vektlegger hverdagslig sosialitet og det er overhodet ikke trivielt.