We Stand Together

Kjære team,

Som Lara delte forrige uke, hadde vi planlagt å diskutere dødsfallene til George, Ahmaud og Breonna i morgen tidlig i Snap in Focus, men når jeg begynte å se på den lange historien med rasistisk vold og urettferdighet vi har i Amerika, føltes det feil å vente. For hvert minutt vi tier i møte med det onde og det gale, handler vi til fordel for de som utfører de onde handlingene. Jeg beklager at jeg har ventet med å dele følelsene mine med dere.

Jeg blir helt knust og opprørt over behandlingen svarte og fargede mennesker i Amerika har fått.

Jeg ble gjort oppmerksom på kampen for frihet, likestilling og rettferdighet fra ung alder. Min far fungerte som øverste juridiske rådgiver for Christopher-kommisjonen (og som skjebnen ville ha det til, har også vår øverste juridiske rådgiver Mike jobbet i kommisjonen), som ble opprettet for å etterforske rasisme og bruk av overdreven makt i Los Angeles politiavdeling etter bankingen av Rodney King her i Los Angeles i 1991. Kommisjonen oppdaget utbredt rasisme og overdreven bruk av vold som ikke var blitt fulgt opp av ledelsen. Anbefalingene som ble lagt frem, for nesten 30 år siden, er fremdeles skremmende relevante den dag i dag.

Senere i livet fikk jeg muligheten til å jobbe og studere i Sør-Afrika hvor jeg var så heldig å få møte en av mine helter – biskop Tutu. Jeg så på nært hold ødeleggelsene av apartheid og rasisme, men også den utrettelige innsatsen for fremgang og forsoning. På Stanford bodde jeg på Ujamaa det siste året, som er studentboliger på campus dedikert til det svarte fellesskapet (og hvor flertallet av beboerne er svarte). Selv blant de enormt privilegerte ved Stanford var det mye å lære om hverdagsrasisme og urettferdighet i samfunnet vårt.

Jeg deler dette, ikke for å antyde at jeg har noen slags førstehåndsforståelse av hvordan det er å leve som svart i USA, men heller for å forklare at i nesten 30 år har jeg personlig vært vitne til og deltatt i den heftige og uopphørlige, velbegrunnede og sterke bønnen om rettferdighet i Amerika og rundt om i verden. 30 år senere, til tross for at det er millioner som ber om endring, er lite framgang å vise til. Økonomisk ulikhet i Amerika har nådd et nivå vi ikke har sett på nesten et århundre. Fargede folk kan ikke gå i butikken eller ta en joggetur uten å være redd for å bli drept uten at det får konsekvenser. Helt enkelt er det amerikanske eksperimentet i ferd med å mislykkes.

Jeg deler dette fordi jeg forstår at, som Martin Luther King Jr. sa, «opprør er språket til de som ikke blir hørt», og de som fredelig har kjempet for endringer i århundrer, har opplevd lite, om noe, fremgang mot ønske om frihet, likestilling og rettferdighet for alle som Amerika lenge har lovet. Jeg forstår hvorfor de som gjør opprør ikke har følt seg hørt.

I den første talen jeg ble invitert til å holde etter at vi opprettet Snapchat, som ble hold på Stanford Women in Business-konferansen i 2013, erklærte jeg at «jeg er en ung, hvit, utdannet mann. Jeg var veldig, veldig heldig. Og livet er urettferdig». Jeg følte at det var svært viktig å fortelle om mitt privilegium og erkjenne uretten i samfunnet vårt – spesielt foran kvinnelige bedriftsledere som daglig møter denne uretten. Å erkjenne privilegiet mitt var et viktig første steg for meg, fordi det hjalp meg med å lytte. Mine erfaringer som en velstående, hvit mann er kategorisk annerledes enn uretten våre med-amerikanere opplever. Å forstå situasjonen til de som er annerledes enn meg, har hjulpet meg til å bli en bedre alliert i kampen.

Den grunnleggende idéen bak grunnleggelsen av landet vårt, var idéen om at omstendighetene rundt fødselen din ikke skulle bestemme hvordan livet ditt skulle bli. Grunnleggerne våre mente at ideen om at Gud valgte én konge var latterlig – Gud valgte oss alle og elsker oss alle likt. De ønsket å bygge et samfunn som reflekterte Guds kjærlighet og ideen om at Gud bor i oss alle. Gud mener ikke at noen av oss fortjener verken mer eller mindre kjærlighet enn andre.

Selvsagt var grunnleggerne som talte for verdien av frihet, likestilling og rettferdighet for alle, også hovedsakelig slaveeiere. Deres mektige visjon av en nasjon skapt av og for folket ble bygget på et fundament av fordommer, urett og rasisme. Uten å snakke om dette råtne fundamentet og dets pågående mangler for å skape muligheter for alle, hindrer vi oss selv i å oppfylle den sanne kapasiteten vi har til menneskelig fremgang, og vi vil fortsette å mislykkes i å virkeliggjøre visjonen om frihet, likestilling og rettferdighet for alle.

Jeg blir ofte spurt av venner, teammedlemmer, journalister og samarbeidspartnere hva vi kan gjøre for å utgjøre en forskjell. Fullt klar over at jeg på ingen måte er noen ekspert, og at jeg i den høye alderen av 29 år har mye igjen å lære om hvordan verden fungerer, vil jeg likevel i avsnittene som følger dele mitt eget syn på hva som trengs for å skape den endringen vi lengter etter i Amerika. Vi kan ikke gjøre slutt på systematisk rasisme uten å samtidig skape muligheter for alle mennesker, uansett hvilken bakgrunn de har.

Først er det viktig å forstå at fra mitt perspektiv har mye av dagens Amerika blitt definert av "den store idéen" som president Reagan og andre la fram, om at bedrifter skulle være drivkraften for fremskritt og at regjeringen i stor grad skulle holde seg unna. Det stemmer at skattekutt og deregulering førte til vekst i den amerikanske økonomien, og den føderale regjeringen har flyttet prosentandelen av utgiftene fra fremtidsrettede mål, som FoU (forskning- og utviklingsarbeid), til rettigheter som sosialtrygd. Selvfølgelig er regjerningens FoU (forsknings- og utviklingsarbeid) en langsiktig investering, men den har også betydelige kortsiktige fordeler: det har bidratt til å skape grunnlaget for mange av komponentene til dagens smarttelefoner som har ført til veksten og suksessen til bedrifter som våres. Her er et grovt (og ikke perfekt) regnestykke for det føderale budsjettet. Det kan diskuteres hvor hver linje hører hjemme, men beregningene avslører en betydelig skjevhet mot fortiden og nåtiden, på bekostning av fremtiden:

Det er ingen hemmelighet at landet vårt har satt virksomheter først. Vi i Snap har nytt enormt godt av denne politikken, men jeg mener at det nå er på tide å sette det amerikanske folket først.

Jeg tror at det første og viktigste steget er å bekrefte at vi forplikter oss til de grunnleggende verdiene som en nasjon: frihet, likestilling, rettferdighet, liv og jakten på lykke. Vi må jobbe sammen for å skape en felles visjon for fremtidig suksess og definere hvordan vi vil at Amerika skal se ut for våre barns barn. Dette må være en prosess som involverer alle amerikanere og er «av folket, for folket». Hvis vi kan definere nasjonen vi ønsker å bli, kan vi begynne å ta grep og bruke verdiene våre i de viktige beslutningene som må tas for å gjøre den samlede visjonen vår til virkelighet.

Vi er også nødt til å begynne å definere suksessen vår med tanke på å oppfylle verdiene våre, i stedet for dumme kortsiktige beregninger som BNP eller aksjemarkedet. Når kostnadene for helseomsorg øker, uavhengig av verdien du mottar, øker BNP. Dersom en orkan inntreffer og flere hus blir ødelagt, slik at de må bygges opp igjen, øker BNP. BNP er en fundamentalt ødelagt beregningsmetode som ikke gjenspeiler det som bidrar til ekte lykke for mennesker. Jakten på lykke må strekke seg lenger enn jakten på rikdom.

Vi bør opprette en mangfoldig, ikke-partisk kommisjon for sannhet, forsoning og oppreisning. Vi må starte en prosess for å sikre at de svartes samfunn i Amerika blir hørt i alle deler av landet, etterforske rettssystemet for forutinntatte meninger og fordommer, styrke avdelingen for borgerrettigheter i Justisdepartementet og iverksette tiltak for forsoning og oppreisning som Kommisjonen har anbefalt. Det er mye å lære av de som har hatt mot til å gjennomføre en lignende prosess som følge av grusomheter rundt om i verden. Vi bør skape en prosess som gjenspeiler de amerikanske verdiene og hjelper nasjonen vår med å utføre de nødvendige endringene, samt leges.

Vi må starte "mulighetens kraft" i USA på nytt ved å investere i utdanning, helsetjenester og boliger for at disse grunnleggende ingrediensene i et fritt og rettferdig samfunn blir mer tilgjengelige og overkommelige for alle mennesker.

Jeg tror at en grunn til at entreprenørskap i Amerika har gått ned så vesentlig siden 1980-tallet, er mangelen på et tilstrekkelig sikkerhetsnett i samfunnet. Entreprenørskap er avhengig av at folk har muligheten til å ta risikoer for å starte en virksomhet, noe som nesten er umulig å gjøre uten et slags sikkerhetsnett som det jeg hadde. De som kunne vært entreprenører i dag, sitter med studentlån og er utsatt for stillestående lønnsvekst og økende utgifter, som gjør det vanskelig å spare opp den begynnende kapitalen som trengs for å starte en virksomhet.

Det vil bli dyrt å investere i landets fremtid for at våre barns barn skal kunne dra fordel av det. Vi kommer til å måtte innføre et mer progressivt system for inntektsskatt og en vesentlig høyere eiendomsskatt, og selskaper vil være nødt til å betale en høyere skattesats. Mens vi investerer i fremtiden, må vi også redusere det føderale underskuddet slik at vi er bedre forberedt på å møte eventuelle eksterne sammenstøt som kan komme i fremtiden i den raskt skiftende verdenen vi lever i. Kort fortalt så vil folk som meg måtte betale mye mer i skatt – og jeg tror det vil være verdt det for å skape et samfunn som alle kan dra nytte av.

Mange av disse endringene kan være «dårlige» for virksomheter på kort sikt, men fordi de representerer langsiktige investeringer i nasjonens innbyggere, tror jeg at vi samlet vil høste inn enorme fordeler på lang sikt.

Hvorfor har ikke denne endringen skjedd ennå? Jeg vil påstå at det rett og slett er fordi babyboomer-generasjonen er den desidert største majoriteten i alle regjeringens grener, og de har vist lite interesse i å skape en bedre fremtid for barna sine. I flere tiår har regjeringen vår holdt seg til en strategi for gjeldsfinansierte skattekutt og bestemte utgifter for å berike sin viktigste gruppe: babyboomere. Faktisk står babyboomerne for nesten 60 % av all allment kjent velstand i Amerika. For å sette det i sammenheng står milliardærene for rundt 3 %. Når det gjelder for eksempel sosialtrygd, finansierer vi et program som utbetaler støtte på tvers av den rikeste generasjonen i USAs historie, uten behovsprøving for å undersøke om personene behøver å motta støtten.

Noe forskning viser at når en eldre generasjon ikke kjenner seg igjen i den yngre generasjonen, er de mindre villige til å investere i fremtiden. I USA består babyboom-generasjonen av rundt 70 % hvite og generasjon Z av rundt 50 % hvite. USAs demografiske endring er uunngåelig. Spørsmålet er derfor om vi klarer å samarbeide for å skape en nasjon som bedre reflekterer de grunnleggende verdiene våre, helbreder de dype sårene fra fortiden vår, streber etter å eliminere rasisme og urett og skaper muligheter for alle – uansett hvem de er eller hvor de ble født.

Kilde: https://money.cnn.com/interactive/economy/diversity-millennials-boomers/

As for Snapchat, we simply cannot promote accounts in America that are linked to people who incite racial violence, whether they do so on or off our platform. Our Discover content platform is a curated platform, where we decide what we promote. We have spoken time and again about working hard to make a positive impact, and we will walk the talk with the content we promote on Snapchat. We may continue to allow divisive people to maintain an account on Snapchat, as long as the content that is published on Snapchat is consistent with our community guidelines, but we will not promote that account or content in any way.

It is never too late to turn towards love, and it is my sincere and earnest hope that the leadership of our great country will work towards our founding values, our raison d’être: freedom, equality, and justice for all.

Until that day, we will make it clear with our actions that there is no grey area when it comes to racism, violence, and injustice – and we will not promote it, nor those who support it, on our platform.

This does not mean that we will remove content that people disagree with, or accounts that are insensitive to some people. There are plenty of debates to be had about the future of our country and the world. But there is simply no room for debate in our country about the value of human life and the importance of a constant struggle for freedom, equality, and justice. We are standing with all those who stand for peace, love, and justice and we will use our platform to promote good rather than evil.

I know there are many people who feel that just because “some people” are racist, or just because there is “some injustice” in our society that we are “not all bad.” It is my view that humanity is deeply interconnected and that when one of us suffers, we all suffer. When one of us is hungry, we are all hungry. And when one of us is poor, we are all poor. When any one of us enables injustice through our silence we have all failed to create a nation that strives for its highest ideals.

Some of you have asked about whether Snap will contribute to organizations that support equality and justice. The answer is yes. But in my experience, philanthropy is simply unable to make more than a dent in the grave injustices we face. While our family has and will continue to contribute meaningfully to create opportunity for the underprivileged, and donate to the guardians of justice, these circumstances call for a more radical reorganization of our society. Private philanthropy can patch holes, or accelerate progress, but it alone cannot cross the deep and wide chasm of injustice. We must cross that chasm together as a united nation. United in the striving for freedom, equality, and justice for all.

We have a great many challenges in front of us. To confront the long legacy of violence and injustice in America – of which George, Ahmaud, and Breonna are the latest victims, with so many more unnamed – we must embrace profound change. Not merely a change in our country, but a change in our hearts. We must carry the light of peace and share the embrace of love with all humankind.

May peace be with you,

Evan