Senere i livet hadde jeg muligheten til å bo og studere i Sør-Afrika der jeg fikk gleden av å møte en av mine helter – biskop Tutu. Jeg så på nært hold ødeleggelsene av apartheid og rasisme, men også den utrettelige innsatsen for fremgang og forsoning. På Stanford bodde jeg på Ujamaa det siste året, som er studentboliger på campus dedikert til det svarte fellesskapet (og hvor flertallet av beboerne er svarte). Selv på det svært privilegerte Stanford var det masse å lære om urettferdighet i hverdagen når det gjelder rasisme i samfunnet vårt.
Jeg deler ikke dette for å antyde noen førstehåndsforståelse av hvordan svarte opplever det å leve i USA, men for å forklare at jeg i nesten 30 år har personlig vært vitne til eller deltatt i den lidenskapelige og vedvarende, velbegrunnede og kraftfulle kampen for rettferdighet i USA og i resten av verden. Etter 30 år, til tross for flere millioner som krever en forandring, er det ikke mye som tyder på fremskritt. Økonomiske ulikheter i USA har nådd nivåer som ikke har vært sett på nesten et århundre. Svarte og POC kan ikke gå til butikken eller legge ut på en joggetur uten frykt for å bli drept (uten følgende konsekvenser for gjerningspersonene). Kort sagt så svikter det amerikanske eksperimentet.
Jeg deler dette fordi jeg forstår at, som Martin Luther King Jr. sa, «opprør er språket til de som ikke blir hørt», og de som fredelig har kjempet for endringer i århundrer, har opplevd lite, om noe, fremgang mot ønske om frihet, likestilling og rettferdighet for alle, som USA lenge har lovet. Jeg forstår hvorfor de som gjør opprør ikke har følt seg hørt.
I den første talen jeg ble invitert til å holde etter at vi opprettet Snapchat, som ble hold på Stanford Women in Business-konferansen i 2013, erklærte jeg at «jeg er en ung, hvit, utdannet mann. Jeg var veldig, veldig heldig. Og livet er urettferdig». Jeg følte at det var svært viktig å fortelle om mitt privilegium og erkjenne uretten i samfunnet vårt – spesielt foran kvinnelige bedriftsledere som daglig møter denne uretten. Å erkjenne privilegiet mitt var et viktig første steg for meg, fordi det hjalp meg med å lytte. Mine erfaringer som en velstående, hvit mann er kategorisk annerledes enn uretten våre med-amerikanere opplever. Å forstå situasjonen til de som er annerledes enn meg, har hjulpet meg til å bli en bedre alliert i kampen.
Den grunnleggende idéen bak grunnleggelsen av landet vårt, var idéen om at omstendighetene rundt fødselen din ikke skulle bestemme hvordan livet ditt skulle bli. Grunnleggerne våre mente at ideen om at Gud valgte én konge var latterlig – Gud valgte oss alle og elsker oss alle likt. De ønsket å bygge et samfunn som reflekterte Guds kjærlighet og ideen om at Gud bor i oss alle. Gud mener ikke at noen av oss fortjener verken mer eller mindre kjærlighet enn andre.
Selvsagt var grunnleggerne som talte for verdien av frihet, likestilling og rettferdighet for alle, også hovedsakelig slaveeiere. Deres mektige visjon av en nasjon skapt av og for folket ble bygget på et fundament av fordommer, urett og rasisme. Uten å snakke om dette råtne fundamentet og dets pågående mangler for å skape muligheter for alle, hindrer vi oss selv i å oppfylle den sanne kapasiteten vi har til menneskelig fremgang, og vi vil fortsette å mislykkes i å virkeliggjøre visjonen om frihet, likestilling og rettferdighet for alle.
Jeg blir ofte spurt av venner, teammedlemmer, journalister og samarbeidspartnere hva vi kan gjøre for å utgjøre en forskjell. Jeg erkjenner at jeg på ingen måte er noen ekspert, og at jeg i en ung alder av 29 år fortsatt har mye igjen å lære om hvordan verden fungerer, men nedenfor ønsker jeg å dele mitt eget perspektiv på hva som trengs for å skape den endringen vi ønsker å se i USA. Vi kan ikke gjøre slutt på systematisk rasisme uten å samtidig skape muligheter for alle mennesker, uansett hvilken bakgrunn de har.
Jeg tror at det første og viktigste steget er å bekrefte at vi forplikter oss til de grunnleggende verdiene som en nasjon: frihet, likestilling, rettferdighet, liv og jakten på lykke. Vi må samarbeide for å skape en samlet visjon for fremtidig suksess og definere hvordan vi vil at USA skal være for våre barns barn. Dette må være en prosess som involverer alle amerikanere og er «av folket, for folket». Hvis vi kan definere nasjonen vi ønsker å bli, kan vi begynne å ta grep og bruke verdiene våre i de viktige beslutningene som må tas for å gjøre den samlede visjonen vår til virkelighet.
Vi er også nødt til å begynne å definere suksessen vår med tanke på å oppfylle verdiene våre, i stedet for dumme kortsiktige beregninger som BNP eller aksjemarkedet. Når kostnadene for helseomsorg øker, uavhengig av verdien du mottar, øker BNP. Dersom en orkan inntreffer og flere hus blir ødelagt, slik at de må bygges opp igjen, øker BNP. BNP er en fundamentalt ødelagt beregningsmetode som ikke gjenspeiler det som bidrar til ekte lykke for mennesker. Jakten på lykke må strekke seg lenger enn jakten på rikdom.
Vi bør opprette en mangfoldig, ikke-partisk kommisjon for sannhet, forsoning og oppreisning. Vi må starte en prosess for å sikre at det svarte samfunnet i USA blir hørt over hele landet, at partiskhet og fordommer i strafferettssystemet undersøkes, at Department of Justice Civil Rights Division styrkes, og at tiltak iverksettes for anbefalinger om forsoning og oppreisning gjort av kommisjonen. Det er mye å lære av de som har hatt mot til å gjennomføre en lignende prosess som følge av grusomheter rundt om i verden. Vi bør skape en prosess som gjenspeiler de amerikanske verdiene og hjelper nasjonen vår med å utføre de nødvendige endringene, samt leges.
Vi må starte «mulighetsmaskinen» igjen i USA ved å investere i utdanning, helse og boliger for å gjøre disse grunnleggende verdiene i et fritt og rettferdig samfunn, mer tilgjengelige for alle.
Jeg tror at en av grunnene til at entreprenørskap i USA har minket så betydelig siden 1980-tallet, er mangelen på et tilstrekkelig sosialt sikkerhetsnett. Entreprenørskap er avhengig av at folk har muligheten til å ta risikoer for å starte en virksomhet, noe som nesten er umulig å gjøre uten et slags sikkerhetsnett som det jeg hadde. De som kunne vært entreprenører i dag, sitter med studentlån og er utsatt for stillestående lønnsvekst og økende utgifter, som gjør det vanskelig å spare opp den begynnende kapitalen som trengs for å starte en virksomhet.
Det vil bli dyrt å investere i landets fremtid for at våre barns barn skal kunne dra fordel av det. Vi kommer til å måtte innføre et mer progressivt system for inntektsskatt og en vesentlig høyere eiendomsskatt, og selskaper vil være nødt til å betale en høyere skattesats. Mens vi investerer i fremtiden, må vi også redusere det føderale underskuddet slik at vi er bedre rustet til å takle eventuelle eksterne sjokk som kan komme i fremtiden i vår raskt skiftende verden. Kort fortalt så vil folk som meg måtte betale mye mer i skatt – og jeg tror det vil være verdt det for å skape et samfunn som alle kan dra nytte av.
Mange av disse endringene kan være «dårlige» for virksomheter på kort sikt, men fordi de representerer langsiktige investeringer i nasjonens innbyggere, tror jeg at vi samlet vil høste inn enorme fordeler på lang sikt.
Hvorfor har ikke denne endringen skjedd ennå? Jeg vil påstå at det rett og slett er fordi babyboomer-generasjonen er den desidert største majoriteten i alle regjeringens grener, og de har vist lite interesse i å skape en bedre fremtid for barna sine. I flere tiår har regjeringen vår holdt seg til en strategi for gjeldsfinansierte skattekutt og bestemte utgifter for å berike sin viktigste gruppe: babyboomere. Babyboomere eier faktisk nesten 60 % av husholdningsformuen i USA. For å sette dette i perspektiv, eier milliardærer rundt 3 %. Når det gjelder for eksempel sosialtrygd, finansierer vi et program som utbetaler støtte på tvers av den rikeste generasjonen i USAs historie, uten behovsprøving for å undersøke om personene behøver å motta støtten.
Noe forskning har vist at når en eldre generasjon ikke ser seg selv reflektert i den yngre generasjonen, er de mindre villige til å investere i fremtiden. I USA består babyboom-generasjonen av rundt 70 % hvite, og av generasjon Z er rundt 50 % hvite. USAs demografiske endring er uunngåelig. Spørsmålet er derfor om vi klarer å samarbeide for å skape en nasjon som bedre reflekterer de grunnleggende verdiene våre, helbreder de dype sårene fra fortiden vår, streber etter å eliminere rasisme og urett og skaper muligheter for alle – uansett hvem de er eller hvor de ble født.
Når det gjelder Snapchat, kan vi rett og slett ikke promotere kontoer i USA som er knyttet til mennesker som oppfordrer til rasevold, enten de gjør det på eller utenfor plattformen vår. Utforsk-plattformen vår er en organisert plattform der vi bestemmer hva vi vil promotere. Vi har snakket gang på gang om å jobbe hardt for å ha en positiv innflytelse, og vi vil gjøre som vi har sagt når det gjelder innholdet vi promoterer på Snapchat. Det kan være vi tillater kontroversielle personer å ha en Snapchat-konto, så lenge innholdet som publiseres på Snapchat er i samsvar med samfunnsretningslinjene våre, men vi kommer ikke til å promotere kontoen eller innholdet på noen som helst måte.
Det er aldri for sent å begynne å vise omsorg, og det er mitt sterkeste ønske at lederne av landet vårt vil jobbe mot de grunnleggende verdiene våre, vårt raison d’être: frihet, likestilling og rettferdighet for alle.
Frem til den dagen kommer vil vi gjøre det tydelig med handlingene våre at det ikke er noen gråsone når det gjelder rasisme, vold og urett – og vi vil ikke promotere det, eller de som støtter slikt, på plattformen vår.
Dette betyr ikke at vi vil fjerne innhold som folk er uenige i, eller kontoer som oppleves som ufølsomme for noen. Det er mange debatter som må holdes om landets og verdens fremtid. Men det er rett og slett ikke rom for debatt i landet vårt om verdien av et menneskeliv og viktigheten av en konstant kamp for frihet, likestilling og rettferdighet. Vi står sammen med alle de som står for fred, kjærlighet og rettferdighet, og vi vil bruke plattformen vår til å fremme det gode og ikke det onde.
Jeg vet at det er mange folk som føler at bare fordi «noen mennesker» er rasistiske, eller bare fordi det er «litt urettferdighet» i samfunnet vårt, er «ikke alle dårlige mennesker». Jeg mener at det er en sterk forbindelse mellom alle mennesker, og at når en av oss lider, lider vi alle. Når en av oss er sulten, er vi alle sultne. Og når en av oss er fattig, er vi alle fattige. Når en av oss støtter uretten ved å tie, har vi alle mislyktes i å skape en nasjon som streber etter sine høyeste idealer.
Noen av dere har spurt om Snap kommer til å støtte organisasjoner som jobber for likestilling og rettferdighet. Svaret er ja. Men etter min erfaring er filantropi rett og slett ikke i stand til å ha noen særlig påvirkning på den alvorlige uretten vi står ovenfor. Selv om familien vår har bidratt og vil fortsette å bidra til å skape muligheter for underprivilegerte og donere til de som beskytter rettferdigheten, krever disse omstendighetene en mer radikal omorganisering av samfunnet vårt. Privat filantropi kan tette hull, eller fremskynde fremgang, men den kan ikke alene krysse den dype og brede dalen av urett. Vi må krysse den dalen sammen som en forent nasjon. Forente i å strebe etter frihet, likestilling og rettferdighet for alle.
Det ligger mange utfordringer foran oss. For å konfrontere den lange historien med vold og urett i USA – der George, Ahmaud og Breonna er de nyeste ofrene, sammen med så mange andre – må vi omfavne en betydelig endring. Ikke bare en endring i landet vårt, men i hjertene våre. Vi må bære lyset av fred og dele vår kjærlighet med alle mennesker.
Med ønske om en bedre fremtid.
Evan