Midlertidige sosiale medier
Teknologi har en måte å gjøre tid både viktig og forvirrende på. Kommunikasjonsteknologier, fra tale til skrift til opptak av lyd og bilde, forstyrrer temporaliteten og blander fortid, nåtid og fremtid på uforutsigbare nye måter.
Teknologi har evnen til å gjøre tid både viktig og forvirrende.
Kommunikasjonsteknologier fra tale til tekst til innspilling av lyd og syn sprenger grensene for midlertidighet. Det blander sammen fortid, nåtid og fremtid på uforutsigbare nye måter. Denne kaotiske ikke-midlertidigheten er blant tingene som er interessant ved sosiale medier. Det er i det minste det som interesserer meg. Spesifikt det faktum at sosiale medier som er blitt bygget så langt har en bestemt og rar tilnærming til tid. En antatt uunngåelighet av å dokumentere nesten alt, for alltid.
De fleste av våre personlige forståelser for, og forskning på, sosiale medier antar at det vi gjør online kan være og mest sannsynlig er permanent. Bildet som ble lagt ut i dag vil også være der imorgen. Noen ganger er det en tilfredsstillende tanke: at vi en dag kan med glede se tilbake på dette øyeblikket. Andre ganger er det en fryktelig tanke om at det vi gjør nå kan skade oss senere. Selv om det er noe forskning på sletting av sosiale medieinnhold - for eksempel Danah Boyds fantastiske arbeid om "white-walling" der brukere fra tid til annen slettet innholdet sitt - så forteller den gjengse oppfatningen av sosiale medier at innhold for det meste er permanent. Rob Homing påpeker på riktig vis at "selvet" blir mer og mer flettet sammen med data og sosiale mediedokumentasjon. Det argumenterer for at
allestedsnærværende overvåking vil være den grunnleggende faktoren om subjektivitet fra nå av. Det vil ikke være noen sans for selvet som ikke tar hensyn til hvordan selvet har blitt eller vil tas opp, hvordan den selv vil bli en artefakt for nettsøk
"dokumentert" og "artefakt"er absolutt passende terminologi nå, og den førstnevnte antar den sistnevnte. Men må dokumentasjon alltid bli sett på som en uungåelig fremtidig artefakt? Må vi fortsette å anta at sosiale medier-innhold må være for evig? Jeg er nysgjerrig på hva som skjer med identitet om sosiale medier legger mindre vekt på dokumentering og heller fokuserer på noe mer midlertidig. Det vil være en identitet mindre bekymret for seg selv som en konstant "artefakt", en mindre nostalgisk forståelse for nåtiden som en potensiell fremtidig fortid og i stedet en identitet med litt mer av nåtiden, for nåtiden.
Enkelt sagt: Hva om vi tenkte nytt om hele ideen om den antatte permanensen til sosiale medier? Hva om sosiale medier, i alle sine former, så annerledes på tid ved å promotere midlertidighet ved design? Hvordan ville ulike sosiale medier sett ut om forgjengelighet var malen og permanens kun var ett alternativ?
Det er lett å undervurdere viktigheten av å innføre mer forgjengelighet i sosiale medier. Men å gjøre sosiale medier mer midlertidige vil fundamentalt endre vårt forhold til online synlighet, til personvern, innholdseierskap og "retten til å bli glemt". Det endrer hvordan sosialt stigma, skam og selve identiteten fungerer.
Om vi tenker forbi "retten til å bli glemt", hva med den mulige eroderingen av forpliktelsen til å huske?
***
Vi tenker på hvordan navnet til elever ved videregående skoler vil dukke opp i søkeresultater i flere år, eller hvordan presidentkandidater vil konkurrere med sine egne tidligere online profiler fra fortiden. Den typiske erklæringen om, "Jeg er så glad at jeg ikke hadde sosiale medier da jeg var ung!" er til syvende og sist en måte å påstå hvor stort et problem det vil være for vår nåtid når den blir hentet ut i fremtiden. Beskjeden er ofte at vi bør skamme oss over hva vi gjør, hva vi skaper nå vil skape stigma i fremtiden.
Det er svært viktig å anerkjenne skaden permanente medier kan påføre. Vi må også anerkjenne at denne skaden ikke blir jevnt fordelt. De med ikke-normative identiteter eller som på andre måter er sosialt sårbare har mye mer på spill og har større sannsynlighet for å møte på potensielle skadelige data fra fortiden som kan skape stigma og ydmykelse. Når sosiale medieselskaper gjør feil med personvern er det ofte folk som ikke er streite, hvite og menn som betaler den største prisen. Derfor er slike bevegelser som retten til å bli glemt så viktige.
Men det er et skjæringspunkt her: Vi må være forsiktige med å ikke la det å promotere de potensielle godene ved midlertidige sosiale medier være det samme som å gjemme seg fra sin fortid i skam. Som jeg har argumentert for før,
Når vi gir applaus for å ikke ha oppføringer av våre egne flaue fortid, et dokument om hvordan vi har endret over tid som individer, feirer vi også den kulturelle normen som forventer perfeksjon, normalisering, og uendret oppførsel. Hva hvis flere folk var mer stolte over sine tidligere identiteter? Vi kunne fjernet normen for identitetskonsistens, en norm ingen lever opptil uansett, og omfavne endring og vekst i seg selv. Kanskje populariteten med sosiale medier vil tvinge flere folk å konfrontere realiteten om at identitet ikke er og ikke kan ikke være feilfri og konsekvent.
Det å se på datasletting som å gjemme seg fra sin fortid vil kanskje bidra til et større stigma rundt digital "skitt", at det å være menneskelig og foranderlig er noe å skamme seg over. En sunnere holdning overfor vår dokumenterte fortid vil være å omfavne hvor annerledes vi var tidligere, selv om vi begikk store feil. Da ville ikke endring bli sett på som en feil, men heller noe positivt og et bevis på vekst. En identitetsfunksjon heller enn en feil.
***
Jeg vil foreslå en annen måte å forstå midlertidige sosiale medier på, ikke som en måte å gjemme seg fra fortiden på, men heller som en måte å omfavne nåtiden på. Jeg begynte å skrive om Snapchat i et essay for The New Inquiry sist februar og skrev om at en ting forgjengelige medier som Snapchat gjør er å endre vårt hverdagssyn fra å bruke sosiale medier til å fokusere på en rekke fremtidige fortider til å omfavne nåtiden for sin egen skyld. Selv om det å dokumentere livene våre ikke er noe nytt, så er måten og graden vi gjør det i ny: Sosiale medier, smarttelefoner og resten av nye teknologier for dokumentering oppfordrer mennesker til å se verden i nåtiden som et potensielt bilde, GIF, video, statusoppdatering eller innsjekking som skal arkiveres. Og spesielt sosiale medier gir et publikum for vår døgnflue, som er delvis ansvarlig for vår villighet til å dokumentere oss selv og andre så grundig.
Denne kulturen for dokumentering i æraen av sosiale medier har blitt spesielt nostalgisk. Fordi det vi gjør på sosiale medie er ofte permanent, denne dokumentarvisjonen har en tendens til å være en sentimental stirring. Faux-vintage-bildefiltre som har fått nylige digitale snapbilder til å se ut som de eldet over tid er et eksempel på nostalgien for nåtiden som skjer når nesten alle stunder kan bli perfekt husket. Permanente sosiale medier oppfordrer til en forståelse av nåtiden som dokumenterbar. I motsetning til dette er midlertidige sosiale medier anti-nostalgiske og lar nåtiden være god nok som den er.
Derfor har midlertidige sosiale medier et komplisert forhold til minner. Appellen ved permanente sosiale medier er delvis muligheten til å se tilbake og huske så mye av livene våre. Men logikken bak at jo mer vi lagrer, jo mer husker vi kan bryte sammen ved et punkt av hyper-dokumentering, hvor vi kanskje huske mindre om alt er perfekt dokumentert. Ved å gi fra oss minner og noe av huskingen til databaser, så trenger vi egentlig ikke lenger å huske den ferien fordi den så grundig har blitt lagret i stadig større digitale fotoalbum; arkiver så mange at de har blitt stadig mer trivielle, helt til det punkt at du kanskje svært sjeldent ser på dem i det hele tatt. Alternativt, kan det å ikkedokumentere noe for ettertiden gjøre at vi husker mer. For eksempel krever Snapchat sin nedtellingsklokke din oppmerksomhet, når du ser kjapt, ser du nøye. Du har kanskje ikke et perfekt minne av bildet, men fortellingen bildet forteller og hvordan det føltes i det øyeblikket blir fremtredende. Permanente sosiale medier fikserer på detaljene ved et bilde, mens midlertidige sosiale medier fikserer på hva det betydde og hva det beveget inne i deg.
På denne måten kan kanskje midlertidige sosiale medier være antitesen til trivialiteten ved sosiale medier. Ofte var det å dokumentere noe å erklære at det var verdig oppmerksomhet, men når dokumentering vokser så eksponensielt som det gjør i dag, blir viktigheten mindre. I den nære fremtiden vil den nære fortiden bli mindre knapp fordi den nåværende nåtiden vil være så rikelig. Å logge seg inn på sosiale strømmer i dag føles ofte som en basar av banaliteter, de hverdagslige døgnfluene som er på disse nettstedene har på dypest vis erodert enhver viktig kobling mellom "dokument" og "viktighet". Når fotografier var knappe, så hadde fotografisk dokumentasjon en grad av viktighet, men i dag er synet av noen som tar bilde av en burrito en vits. Mengden med fotografisk dokumentasjon har skapt sitt eget invers: å ikke fotografere en stund kan ofte vise viktighet, for eksempel, tar du ikke bilde av maten din kan det demonstrere respekt for virksomheten og ditt selskap. I æraen av hyper-dokumentering, så har spesifikt fotografiet og dokumentering generelt sett blitt mindre viktige og mer banale. Midlertidige sosiale medier skaper mer av knappheten vi trenger, og avbryter syklusen av dokumentarisk akkumulasjon ved å ikke la dem hope seg opp. Vi har blitt samlere av bevisene på vårt eget liv, det finnes ingen viktig arkeologi når alt lagres.
***
Fetisjerer jeg det forgjengelige, nåtiden, øyeblikket? Ja, til en viss grad. Sosiale medier er unge, og jeg håper de vokser ut av denne antatte permanensen av vår data. Det trengs et korrektiv, et tilskudd med kortvarighet. Nåtiden må ikke alltid eies, holdes i ro og fikses; det kan hende det er best å la det være i fred slik det er og la flere øyeblikk passere, ikke udokumentert og udelt, men bare uten obligatorisk dokumentasjonsbokser og kategorier med tilhørende utregninger som blir arkivert i stadig voksende databaser. Istedenfor behandler midlertidige sosiale medier nåtiden mindre som noe som ønsker å bli plassert i et utstillingsvindu og mer mer som noe som kan være ukjent, ikke klassifisert og ikke bearbeidet.
Dette betyr ikke av vi helt bør gi opp mer bestandig dokumentasjon. Midlertidige sosiale medier står ikke egentlig i opposisjon mot bestandige sosiale medier. Som jeg innrømte tidligere, så setter mange av oss pris på artefakter fra fortiden. En tidslinje over viktige livshendelser har en appell. Men permanens bør ikke være standarden, og kanskje heller ikke malen. La oss betrakte tid som en variabel i et komplekst økosystem av sosiale medier der ting ikke alltid deles for alltid. Ja, mange eksisterende nettsider har noen muligheter til å slette innhold på sine plattformer, men hva om flere sosiale medier hadde forgjengelighet bygget inn i plattformen fra begynnelsen av?
Dette er de spørsmålene og temaene jeg vil arbeide med og oppfordrer andre til å tenke mer på. Internett betyr ikke slutten på å glemme; den krever det faktisk.
